smoke

jeg lurer på hvor himmelen starter. og hvor den slutter. eller egentlig hvor den er i det hele tatt, for den er her, det sier alle, men ingen vet hvordan de kan vite det. det bare er sånn. akkurat som mange andre ting som bare er sånn. uten at man vet hvorfor. og hvis man spør så tror folk at du er gal eller at du er en viktigper som ikke kan innfinne deg med at ting er som de er, uten at det er noen grunn til å undre eller stille spørsmål. akkurat som hvor tiden blir av. eller hvor bølgene kommer fra. og om kjærlighet eller sorg er noe man kan se, eller om det er luft. om man kunne ha puttet det i et reagensglass, og etter timer eller dager eller år med modning, kanskje sett en skygge av hva som rørte seg der inne. og forstått, sett litt mer, som røyksignaler, som bare kan leses hvis man er rask. før det løser seg opp i himmelen som ikke er der, men som er overalt.

for hvis man ser på himmelen, så kan man ikke se enden eller noe sted den er avgrenset, den er evig og kommer ikke til å dra noe sted selv om du ikke kan se den. akkurat som tiden som bare går, men som blir borte når den har gått. løser seg opp i noe som ikke er i nærheten av håndfast, men i minner som kanskje kunne blitt puttet på glass akkurat som følelser. for selv om tid og følelser hører til et sted der bare de du velger ut finner dem, så kan man lure på hva de ser ut som.

lilla røyk.

won't you stay awake

jeg tror ikke jeg vil mer. jeg bare glemmer, og orker ikke prøve å huske. jeg har mer enn nok på en gang. og det er ingen her uansett. jeg har mistet alle ordene. sånn er det bare. så vi får se. hvem vet, kanskje det ordner seg. jeg bare skriver for meg selv nå. for å vite at jeg er her. selv om det er tomt.

i want you

jeg forsvinner ikke. ihvertfall ikke mye. bare litt etter litt. for hver ting man gir etter, eller gir opp, eller slutter å tro på, så følger litt av deg selv med. en liten del som kunne vært en brikke i puslespillet. som forsvinner ut i ingenting og det kan hende du ser den igjen, men kanskje ikke. for det går an å miste seg. de fleste gjør det før eller siden, og de fleste finner seg igjen. men man kan aldri være sikker. på at puslespillet blir helt igjen hvis du mister for mange brikker. jeg har mistet mye. i løpet av ganske kort tid, et år kanskje, eller mindre. så forsvant plutselig halve puslespillet. jeg sluttet å bry meg. mistet det jeg var glad i og stolt av. hadde ingenting igjen, og håpet på at det skjedde noe enda verre, bare sånn at jeg kunne bevise for de som sa at det kom til å ordne seg at ting faktisk kan blir verre. nesten uansett hvor ille de er. jeg trodde egentlig ikke på det selv. jeg tenkte at så mange som er borte nå, og så mye av meg som er i intet, så kan det bare gå oppover. men jeg tok feil. for det ble verre. enda en forsvant for meg. for alltid. og jeg gråt innsiden svart. og det var da halve puslespillet forsvant for alvor. jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. men så kom redningen. litt ihvertfall. noen få av bitene kom tilbake i det minste. og selv om den ikke er like stødig nå som den var, ikke like fylt av overraskelser og moro, så er den der. han er der. og har vært der i et kvart år. det er mer enn jeg forventet. og jeg er takknemlig. og de andre jeg er glad i er der. i mer eller mindre grad. og det er også noe å være glad for, selv om jeg ikke er så flink til det. det beste man kan gjøre er å sitte på en kald stein en dag det stråler i været, og trekke inn masse pust og se på en fin utsikt. den følelsen av lykke som dukker opp som en liten flamme i magen og bruser i ørene, den er mer verdifull enn noe annet. å prøve å ikke miste den. selv om jeg gjør det. den varer i noen timer. og så er det en sur sokk eller et grettent ansikt som blåser den ut. og så husker du ikke hvordan du tenner den igjen før neste gang. som er altfor lenge til.

here comes the sun

selv om det regnet i dag var det sol. bak skyene. og om ikke lenge kommer den til å snike seg gjennom skysprekkene, og lyse litt. hei. og så treffer den tilslutt toppen av hoder som lengter etter varme og gult lys, som er dypt plantet i jorda og strever seg opp med en bitteliten grønn topplue. og da fylles man med glede og lettelse fordi det ikke er lenge igjen til ditt eget hode blir fylt med sol og varme og lette tanker og alt som er fint. solbrente ører og sand mellom bikinien og kald hud. jordbær og saftis som smelter fortere enn du rekker å spise den sånn at halvparten ligger igjen som en flekk på varm asfalt. nakne føtter som er gyllenbrune og krøller seg av glede. skjellsmykker og en myk hånd som stryker deg på ryggen. håper jeg. en arm man kan ligge inntil og se opp på himmelen og kjenne gresset stikke i nakken og vite at når man reiser seg er leggene fulle av små krinkler. latter som sitter så løst at den nesten ikke er festet i det hele tatt, men bare flyter i lufta, klar til å brukes. gled deg.



bilde fra: http://wtcarbon.files.wordpress.com/2009/02/strawberries.jpg

dreamer

hvor er du. jeg vet ikke. hvor jeg er eller du er eller hvor vi skal. jeg vil spørre, men risikoen for å ikke få svar, eller få et svar jeg ikke vil ha er for stor. jeg skjønner ikke hvordan det kan være så vanskelig, hvordan det kan snu så fort, og om jeg noen sinne vil slutte å være usikker på deg og alle andre mennesker. for hvis jeg er sikker, så kan jeg allikevel aldri være helt sikker. for du er uforusigbar. jeg elsker deg, men jeg skjønner deg ikke. jeg vet ikke hvor du blir av når jeg ser at du forsvinner selv om du sitter ved siden av meg og later som om du holder hånda mi. det er lett å merke forskjell, på når du er i hendene våre og i kyss, og når du gjør det samme som alltid, men er borte for meg. du sier jeg ikke må være så redd. og like etterpå oppfører du deg som at jeg har all grunn til å være usikker på om du vil ha meg. eller om du kun vil ha meg iblant. eller egentlig så lite som mulig.



BIlde: http://en.wikivisual.com/images/4/48/A_single_white_feather_closeup.jpg

fly like a bird, sing like you

hvis alt hadde vært blått eller lilla og liknet på en  blomstereng. da hadde jeg tenkt fritt inni meg og utenpå, ikke vært redd for å le eller gråte hvis det var det som trengtes. det skulle vært plass til alle selv om noen har bestemt at det ikke er det, og vanndråpene skulle kanskje falt litt saktere sånn at man kunne nyte dem litt lenger. men de er som de er. akkurat som mye annet man ikke tror man kan endre på. men hvem vet. kanskje det går hvis man vil.

jeg fikk vite mye nytt i dag, det var fint, fylte meg litt opp. og latteren kom lett og høyt  og den var glad som en liten fugl som flyr for første gang eller en bille som akkurat unnslipper en tung menneskefot. hver dag er en menneskefot, og man prøver så godt man kan å ikke bli knust, men å overleve og kunne gå noen skritt til og være lykkelig mens man går. de øyeblikkene man stopper å gå bare for å kjenne etter at man har det fint, er de øyeblikkene man venter på mens dagene går og ting hoper seg opp. det skal ikke så mye til før man er lykkelig. ihvertfall hvis man prøver litt mer enn ingenting. jeg prøvde ikke. men var mer enn nok fylt med glede i dag. selv om alt var for mye, og jeg var for trøtt. så lo jeg til jeg gråt og savnet å være så glad. jeg må prøve mer. livet er ikke så verst. det ordner seg som regel, enten på den ene eller den andre måten. man tror man skal dø av savn eller tårer eller sinne. men det går over, enten det ordner seg som du vil eller ikke. og selv om man er så sliten at man har steinøyelokk så greier man å jobbe en time til. hvis man må. det er jo en slags lykke det og.

jeg gleder meg til sommeren.


the moon is a harsh mistress

det renner ut. nedover. små bekker, rolig, stille ansikt, men vått. ned på skjerfet og puta. og radka toneff synger. jeg er så glad i ham. men jeg vet ikke hva han tenker. og jeg er for liten til å spørre. for liten og redd. feig kanskje. og tårene ødelegger innenifra. han svarer. men ikke sånn at jeg skjønner. og jeg ønsker meg mest av alt å vite. skjønner ikke. bare fragmenter. biter som ikke passer sammen. og hjertet er en klump av verk og sår. selv om dette burde være den beste tiden. det er det. iblant. skulle bare ønske det var det oftere. for vondt. og best. men for mye. selv om jeg vil så mye. det skal gå. men jeg vet ikke hvordan. akkurat nå. det hakker.

ingen tittel

det går ikke.

if you see the snow

at noe kan gjøre deg så glad og så fortvilet. få deg til å puste dypt av lykke som kiler deg i nakken og risler nedover ryggen, og få deg til å krympe innvendig som om alt slipper taket og krøker seg innover til ingenting. at pusten bare går ut og ut, men ikke inn. ut til du er en haug på stolen og buet i ryggen og nakken er borte i ryggraden og øynene er lukket. og du blir så glad så glad, og musikken spiller, det er et helt orkester som spiller for deg og ham og alle andre, og det kan ikke bli bedre, ikke nå. men musikken blir litt borte. litt etter litt, tror du ihvertfall. og hvis du ser ut av vinduet ser du at det ikke er noen musikk, men at det er stille som snø. snø er det stilleste som finnes. den overdøver musikken. og du savner. av hele deg. med alt du vet. selv om du ikke trodde at det skulle bli sånn. smerte. i roten av alt.

tap water

jeg er en fisk som ikke vet om jeg liker vann eller ikke. selv om jeg vet jeg trenger det, så er jeg i tvil. jeg tror jeg skriver for meg selv igjen, det er ingen her. men kanskje det hjelper og kanskje ikke. hvem vet? ikke jeg.

noen ganger liker jeg meg i vannet, det er mykt på en egen måte, det finnes ikke noe som er mykere. eller egentlig bløtt. det er bløtere enn det er mykt. og da liker jeg det, da flyter jeg som en dupp, en liten kork som spretter hit og dit mest etter hvilken bølge som treffer i øyeblikket. som skumper deg til et sted du ikke hadde forventet, men som ikke er noe verre enn der du kom fra. og allikevel er vannet verst noen ganger. når en fiskekrok setter seg fast i hælen din, og vannet blir tykt og svart, og du ikke kjenner noe bløtt, men det er bare hard. vondt og kompakt, og kroken napper noen ganger hardt nok til slik at du dupper under. mister kontrollen og ber om å komme opp igjen. men den holder deg under til du tenker at det er slutt. og så får du litt pust, det river i deg, men det er bedre. og så blir kanskje bedre. eller verre, det kan alltid bli verre, spesielt når du tenker at du har nådd bunnen og det umulig kan være lenger fra overflaten noe annet sted enn der du er.  og så dupper du kanskje opp igjen, og nyter bølgene, selv om vannet svir i øynene noen ganger. selv om ørene og halsen blir fulle av vann og du blir kald. så er det kanskje bedre. for vannet er i det minste ikke svart. og bladene på trærne har blitt gule og røde.

men bladene falt av, og de ble tørre og krispete. og det var en fryd å klemme dem i hendene helt til det ikke knaste mer, men hadde blitt til bladstøv som danset med vinden og landet på skoene i et tynt grått lag. fargene ble borte. og så ble alt hvitt. inni meg og. det var svart en stund. lenge var det bekmørkt. og jeg trodde det ikke kunne bli verre. men med en gang jeg tenkte tanken viste det seg at det kunne det. men nå er det hvitt.


Les mer i arkivet » Mai 2010 » April 2010 » Mars 2010
hits